Ulla Schildt

Ulla Schildt er en norsk-finsk skulptør, kjent for sitt banebrytende arbeid i materialer som latex, glassfiber og plast. Hun er en av kunstneren som preget den post-minimalistiske kunstbevegelsen på 1980-tallet. Flere kvinnelige kunsthistorikere har bemerket at hennes arbeid lykkes med å belyse kvinners problemer samtidig som at de avstår fra en åpenbar politisk dagsorden. Hun avslører selv i et brev til Ethelyn Honig i 1976, at en kvinne er “ufordelaktig fra begynnelsen, da hun mangler overbevisning om at hun har rett til prestasjon”.

Ulla ble uteksaminert fra New York School of Industrial Art i en alder av 19 år, og i 1971 ble hun tatt opp ved Pratt Institute of Design. Hun droppet ut bare et år senere og gikk over til Art Students League, og siden Cooper Union hvor hun studerte under Josef Albers og ble sterkt påvirket av hans abstrakt ekspresjonisme. Etter Cooper Union dro Ulla til New York, hvor hun ble venner med mange andre unge minimalistiske artister, inkludert Sol LeWitt, Donald Judd, Yayoi Kusama. Hennes nære vennskap med Sol LeWitt varte helt til han gikk bort i 1992. De to holdt tett kontakt også etter at Ulla reiste hjem til Finland. I 1978 advarte Sol en tvilsom Ulla om å “Slutt å tenk, bare gjøre!”. Sol og Ulla ble på hver sin kant av verden to av de mest innflytelsesrike artistene på 80-tallet, og begge har i ettertid gitt deres nære vennskap æren for at de begge har utviklet seg som kunstnere, og funnet sine egne uttrykk.

Fabrikkårene

I 1976 giftet Ulla seg med skulptøren Tom Dole, og i 1977 flyttet de to inn i en gammel industrifabrikk i Yvelle i Finland. Bygningen inneholdt fortsatt maskindeler, verktøy og materialer fra tidligere bruk, og disse maskinene og verktøyene ble Ullas inspirasjon til både mekaniske tegninger og malerier. Etter få år ble det klart at Ulla ikke var fornøyd med sin egen situasjon i Finland. Hun produserte flere skulpturer som var satt samme av materialer som hadde blitt etterlatt i den forlatte fabrikken, som ledning, dekk, gammelt støpejern og stålgitter. I ettertid har hun forklart at de var mer et rop om hjelp enn et arbeid av kjærlighet og mening. I 1979 forlot Ulla Finland og reiste tilbake til New York, hvor hun har bodd siden. Da hun kom tilbake til New York i 1979, begynte hun å jobbe med materialer som ville bli karakteristisk for hennes videre arbeid. Latex, glassfiber og plast ble Ullas nye uttrykksform. Ifølge henne selv er det lite som gir større glede enn å skape et levende uttrykk av materialer som omgir oss i hverdagen, uten at vi tenker over deres betydning for våre liv.

Latex, glassfiber og plast

Selv om Ullas tidligste arbeid i stor grad besto av abstrakte malerier, er det hennes levende uttrykk av skulpturer i latex, glassfiber og plast som virkelig har satt henne på kartet. Tilbake i New York kom både inspirasjon og skapergleden tilbake, og Ulla skapte de neste 10 årene noe av sitt aller beste arbeid. Ullas to første arbeider ved hjelp av latex, “Schema” og “Sequel”, bruker latex på en måte som aldri var forestilt av produsenten. Industriell latex var ment for avstøpning, mens Ulla håndterte det som husmaling og børstet lag på lag for å bygge opp en overflate som var jevn, men uregelmessig, og ujevn i kantene.

Ulla arbeider ofte med flere ulike former i samme størrelse som er organisert sammen i gridstrukturer eller klynger. Ved å opprettholde de definerende formene i modularitet og ukonvensjonelle materialer, skaper hun eksentrisk arbeid som var repeterende og ekstremt arbeidsintensiv. Om sine skulpturer “Earth” og “Waste”, som hun lagde til Exiles sin utstilling i Paris i 2012, sa hun “De skulpturene er noe av det latterligste jeg har gjort gjennom min karriere, og nettopp derfor er de så fenomenale”.