Mona Bentzen

Mona Bentzen er en norsk kunstner som bor og jobber i Bergen. Bentzen arbeider innenfor en rekke medier, for eksempel tegning, utskrift, fotografering, video og lyd. Hennes kunst utforsker rommene mellom lyd og minne, dynamikken i rommet, og inkorporerer ofte tilskuerne i stykket.

Bentzen har sin kunstneriske utdannelse fra Oslo kunstskole, og Stourbridge College i West Midlands.

I sine tidligste arbeid var Bentzen sterkt påvirket av Surrealisme, og spesielt Joan Mirós arbeid. Dette viser seg ikke bare i den typen bilder hun produserte, men i de anvendte metoden, som er basert på den surrealistiske ideen om automatisk tegning, hvor kunstneren forsøker å frigjøre det bevisste sinn fra fremstillingsprosessen for å la det ubevisste sinnet lede an i å lage et bilde. Til tider minner disse maleriene mye på abstraksjon.

Det er to hovedårsaker til at Bentzen produserte i en semi-abstrakt stil på 1970-tallet. For det første dominerte abstraksjonen i avantgarde kunstneriske sirkler på den tiden. Men Bentzen protesterte også mot sin utdannelse på Oslo Kunstskole, der det ble lagt stor vekt på anatomisk tegneteknikk. Bentzens tilsynelatende motvilje mot skarpe tegningsteknikker på 1970-tallet viser seg tydelig i slike verk som Faust og hennes Red Monkey-serie på 1980-tallet, som ligner ekspresjonistisk tegneserie-tegning. En bemerkelsesverdig endring i Bentzens stil kom fram i 1990. Hun trakk seg tilbake mot en mye klarere og strammere lineær stil som minner om den tegningsteknikken hun ble undervist i på Oslo kunstskole. Resultatet ble en rekke verk som kom til å karakterisere den populære oppfatningen av Bentzens stil, og kombinerer sterk, klar tegning med skildringer av like sterke kvinner i noen ganger forstyrrende situasjoner. Arbeid som “Crivellis hage” har klare koblinger til maleriene av Carlo Crivelli som er å finne i Nasjonalgalleriet, mens andre verker som “Josephs Dream” og “The Fitting” henter mye inspirasjon fra verk av gamle mestere som Diego Velázquez, spesielt når det gjelder materiell og bruken av lys. Blant de mest bemerkelsesverdige verkene som Bentzen laget, er pastellserien “Dog Women”, hvor kvinner sitter på huk, klør seg på kroppen og generelt oppfører seg som om de var hunder. Denne motsetningen til hva som regnes som vanlig kvinnelig oppførsel, og mange av hennes andre arbeider der det ser ut til å være enten trussel om kvinnelig vold, eller dens faktiske manifestasjon, har ført til at Bentzen er sterkt forbundet med feminismen.

Engasjement i asylpolitikk

Hennes engasjement for asylsøkernes skjebne startet i 2011. Da hennes gode venn Haroun Abu Arrah, en skuespiller ved Freedom Theatre, ble vedtatt deportert fra Norge til Vestbredden. Før myndighetene rakk å deportere han forsøkte han å begå selvmord på isolatcellen på det lukkede asylmottaket han var plassert på. Etter at flyet til Arrah landet på Vestbredden ble han umiddelbart arrestert, og det var kun takket en iherdig innsats fra Bentzen at han etter flere måneder ble frigjort. Denne hendelsen åpnet i følge Bentzen selv hennes øyne til en urettferdighet hun ikke var oppmerksom på at eksisterte i et moderne land som Norge. Siden 2011 har Bentzen ofret mye av sin tid til asylspørsmålet og hun har reist verden rundt for å besøke statsledere, flyktningleire og land herjet av krig. Hennes brennende engasjement har mer enn en gang sett Bentzen befinne seg i utrygge situasjoner. Hun har utdannet seg innenfor flere lands lover og regler rundt asylpolitikk, og har i lengre perioder jobber tett med organisasjoner som NOAS og SEIF. I ethvert tilfelle av overtramp og umenneskelig behandling Bentzen blir oppmerksom på bruker hun sitt enorme nettverk og enorme kunnskap for hjelpe. Hennes engasjement for å hjelpe de som har minst virker ingen ende ha. I løpet av de siste 15 årene har hun personlig sørget for at mer enn 100 asylsøkere har fått omgjort deporteringsordre. Hun har også for egen regning reist verden rundt for å skaffe til rette bevis for at land norske myndigheter klassifiserer som trygge, er alt annet enn trygg.